Sommeren plager meg

Jeg har i mange år hatt et vanskelig forhold til sommeren. Faktisk er det bare når vi reiser bort at sommeren føles ganske ok – så lenge det ikke er for varmt. Men sommer hjemme? Den synes jeg er kjip.

Jeg kobler ut om sommeren. Det gjør jeg. Men det som skjer når jeg kobler ut, er at jeg begynner å tenke veldig mye, uten å handle. Og da skjer det noe med både humøret mitt og motivasjonen. Jeg blir mentalt sliten av å la være å gjøre ting, kanskje fordi jeg tenker på alt jeg «burde» ha gjort.

Nå var vi akkurat en uke på Island og det hjalp veldig. Da må man planlegge, aktivere og ta beslutninger. Hvor skal vi i dag, hva koster det, hva skal vi spise, hvor skal vi spise og så videre. Dessuten fikk jeg trent hver eneste dag, som ga litt energi-boost. Varmen gjør meg slapp, og det er også noe jeg elsker med Island. Det blir aldri for varmt. Du finner på ting ute, selv om det regner og blåser.

Neste sommer vil jeg tilbake til Island, eller feriere nord i Norge. Europa blir for varmt, med mindre man drar til Alpene, slik vi gjorde sommeren for to år siden. Jeg har alltid tenkt at campingbil ikke er noe for oss, men etter alle disse juli-månedene år etter år, begynner jeg å innse at jeg kanskje trenger nettopp en campingbil, for å komme meg ut i naturen i det litt kaldere Norge. Eller bare reise til Island hver eneste sommer og bli der i tre uker. Nei, jeg er ingen sommer-person. Sommeren er den årstiden jeg liker minst.

Mens jeg nå sitter her og skriver, prøver jeg å tenke hvor denne «sommer-angsten» startet, for når jeg tenker tilbake på meg som barn, så var sommeren alltid en fin årstid. Da dukker det opp noen minner fra en sommer jeg var hjemme hos mamma, som var kreftsyk, hvor jeg jogget i nabolaget hver eneste dag, for å nettopp koble ut. Jeg hadde så utrolig mye jeg ønsket å gjøre. Jeg ville i studio å synge, jeg ville ut og danse på festival, jeg ville sette i gang nye prosjekter og få ting til å skje. Men jeg måtte være hos mamma som trengte meg, og dessuten var energien min helt borte. Jeg hadde ikke ork, motivasjon eller samvittighet til å gjøre alt jeg ønsket inni meg.

Så nå mens jeg skriver dette så kjenner jeg en klump i halsen, og er litt overrasket. Hun døde jo for 12 år siden. Stikker dette kanskje dypere enn jeg tror? For slik har det vært siden. Hver sommer hviler folk. De koser seg og nyter. Og kanskje sitter jeg fast i gamle sår etter min mors ti år lange kamp mot kreften. Hvor jeg lærte å sette meg selv til siden. Sette alt på «vent», fordi tiden ikke var inne for å dekke egne behov.

Her er en bildeserie fra mammas siste sommer 2013.

Høsten er håpet

Når sommeren er over, vekkes jeg til live igjen. Og kanskje det er derfor høsten er min favorittårstid. Da begynner vi et nytt år med nye muligheter og fersk energi. Da begynner jeg å blomstre igjen. Og kanskje det er et mønster fra tiden mamma var syk. Om sommeren når hun hadde fri, tenkte hun mer på at hun var syk. Hun jobbet faktisk nesten helt frem mot slutten av livet sitt. Når hun var for syk, så vikarierte jeg for henne. Jeg tror nok hun ville jobbe, fordi jobben hennes tok henne bort fra tankene om døden og kreften.

Hun var virkelig heldig som hadde en arbeidsplass som la til rette for henne. Og at hun hadde en trygg og positiv jobb.

Nå er vi hjemme igjen i Norge og målet mitt er å prøve å finne noen positive ting å tenke på. Ikke bare på alt jeg «burde» gjøre. Det er veldig vanskelig. Jeg får dårlig samvittighet for å gjøre ting jeg har «lyst» til. Og, ja…det henger nok sammen med den tiden da jeg satte mine behov til siden i en periode på ti år. Jeg føler jeg ikke fortjener å ha det bra, fordi det føles urettferdig. Og det er da jeg må bite tennene sammen og si til meg selv at jeg fortjener det, selv om livet er urettferdig.

For livet er ofte veldig urettferdig, men vi må ikke la det stoppe oss i å være den beste versjonen av oss selv. Er det noe som hindrer meg i å være meg selv i full blomst, så gjelder det å finne nye enger.

Jeg sier ikke at mamma hindret meg i å blomstre. Hun unnet meg alt jeg ville gjøre. Det var meg selv som i sorg og maktesløshet verken klarte å redde mamma eller meg selv fra den desperate situasjonen, hvor vi bare måtte forberede oss på å miste hverandre for godt. En kamp som vi ble utmattet av.

Så har denne utmattelsen, sorgen og maktesløsheten kommet på besøk atter en sommer. Og i stedet for å skyve følelsene bort skal jeg heller snakke om dem her. Og jeg skal lage en strategi for å hindre at de kommer tilbake på samme måte neste sommer.

Fortsatt god sommer, folkens!