Ny konge og en ny verdensorden
Kongen er begravet, og Norge har fått en ny konge, dronning og kronprinsesse. Mens vi har hatt landesorg, har det jammen skjedd endringer også i politikken. Nå står mye på spill. Er det bare meg som kjenner på spenningen?
En verden i endring
Vi vet jo alle at det skjer endringer i verdens maktbalanse, men det er først nå jeg begynner å kjenne på at endringene er i gang her hjemme også. Like etter Kong Haralds død kom nyheten om at Island ikke ønsker å fortsette forhandlingene med EU. Folkeavstemningen ble svært omdiskutert i sosiale medier, og EU fikk seg en skikkelig kald dusj. Selv er jeg ikke tilhenger av EU og syntes Island tok en modig beslutning. Det å ikke la redselen ta over når ting står på spill – det er tappert.
Like før kongens begravelse fikk vi også nyheten om at AfD gjorde et brakvalg i Tyskland. De manglet noen mandater for å få flertall, og nå er det snakk om at de kanskje kan samarbeide med BSW på venstresiden. På sosiale medier går det heftige diskusjoner fordi det hevdes at AfD er et parti på ytre høyre. Men tendensen er jo den samme i Norge. Det er Frp som gjør det best på målingene her til lands. Jeg har aldri stemt Frp og kommer heller aldri til å gjøre det, men tegningen begynner å bli ganske klar.
Motstanden mot EU
Selv om mediene våre vil ha det til at verden går mer mot ytre høyre og kaller det en «farlig utvikling», tror jeg heller det handler om at folk ikke opplever at de har noe valg. Det politiske landskapet har endret seg mye de siste 15 årene. De to største partiene i Norge har vanligvis vært Arbeiderpartiet og Høyre. Problemet er at de begge støtter EU-politikk. For min del har dette vært grunnen til at jeg ikke har kunnet stemme på Arbeiderpartiet.
Det at venstresiden ikke får gjennomslag i EU-spørsmål, gjør saken fryktelig vanskelig med tanke på størrelsen på Ap og Høyre.
Men det er nettopp dette som har endret seg nå. For første gang har både Arbeiderpartiet og Høyre falt ganske drastisk på meningsmålingene. Det er Listhaug mange frykter skal bli den nye statsministeren ved neste valg. Men det er kanskje vår eneste mulighet til å få en regjering som er en tydeligere motstander av EU, siden de andre nei-partiene er ganske små.
Jeg tror ikke folk flest stemmer på «ytre høyre» fordi de er rasister eller vil sende alle utlendinger hjem. Selvfølgelig er det noen som tenker slik, og det er derfor jeg selv ikke kunne stemt i retning Frp. Men synes man at EU har en feilslått politikk som ikke fungerer, og ønsker å beskytte sitt land, sin suverenitet og sine rettigheter – da føler man kanskje at man ikke har noe annet valg enn å støtte partiene som er aller tydeligst i sin EU-motstand?
Har EU fått for mye makt?
Brussel har fått svært mye makt, men jeg har inntrykk av at landene i Europa begynner å få nok. Et eksempel på hvordan politikere blir trukket mot Brussel, kan jo være Audun Lysbakken. Han har tidligere kalt seg marxist og revolusjonær som ung, men har selv sagt at han ikke kan kalle seg disse tingene lenger. Jeg ble ganske sjokkert da han plutselig begynte å jobbe som direktør for Vest-Norges Brusselkontor. Det samme skjedde med Jens Stoltenberg. Han var ganske radikal på venstresiden og tydelig NATO-motstander, men ble likevel generalsekretær i NATO.
Når politikere søker seg mot stillinger, nettverk og finansieringsmuligheter knyttet til Brussel og EU-systemet, og samtidig forandrer meningene sine når de får mer makt, blir det kanskje bare sånn at folk mister tillit og stemmer i protest. Og den protesten er det åpning for hos ytre høyre. Dessverre.
Hva skal vi stemme da?
Jeg har aldri vært 100 % enig med noe partiprogram. Jeg ser på meg selv som mer til venstre, siden jeg ønsker at staten skal eie selv og ikke selge ut og privatisere. Men det finnes en mellomting. Modellen i Norge har vært blandingsøkonomi, men privatiseringen og konkurranseutsettingen av statlige virksomheter, oppsplittingen av jernbanen og salget av store Statskog-arealer var ikke «my cup of tea». Men jeg synes vi skal ha konkurransedyktighet. At markedet får konkurrere med staten, er viktig. Også at nye bedrifter skal få støtte til å etablere seg, og at vi skal få bedre ordninger for private aktører som skaper arbeidsplasser i Norge – det er jeg for! Jeg vil at nordmenn skal lykkes og bli rike, samtidig som jeg vil at staten skal være rik nok til at folk ikke havner utenfor. Vi skal ha gode velferdsordninger som fungerer.
Før sa vi gjerne at «alle nordmenn har penger». Det var ryktet vi hadde, og som jeg hørte da jeg reiste utenlands. Det kan vi ikke si lenger. Det går ikke veldig bra med nordmenn nå. Det er dyrtid så det holder.
Akkurat i dag er det vanskelig å si hvor jeg står politisk. Men jeg er skuffet over politikerne, og jeg vil helst at vi får et stort skifte. Det viktigste for meg er å beholde demokratiet vi har i Norge. At vi ikke begrenser folkets makt ved å flytte makten ut av landet og inn til Brussel. Dette er den største trusselen jeg synes Norge står overfor akkurat nå. Og derfor tilgir jeg dem som stemmer på partier de vanligvis ikke ville stemt på. Å stemme strategisk er lov!
Noen vil hevde at Norge må bli medlem fordi trusselen fra Russland og USA er for stor. Lille Island uten oljefond lot seg ikke skremme. Det synes jeg ikke vi heller skal gjøre. Vi er mange land som står utenfor EU, og som sammen kan stå sterkt mot trusler fra både øst og vest.
Nye europeiske samarbeid?
Jeg har laget noen AI-agenter som gir meg beskjed når det skjer droneangrep i Russland, og hvor mye skade de gjør. Jeg ser en ganske tydelig opptrapping av ukrainske droneangrep inne på russisk territorium, der sivile også blir drept og skadet. Det betyr også at Russland på sin side eskalerer, ødelegger og dreper enda mer aggressivt i Ukraina. Jeg tror ikke Ukraina har en sjanse i havet.
Derfor er det viktig å passe på vårt eget land og vårt eget folk, og samtidig samarbeide med likesinnende land. Ikke la redselen for disse krigene skremme oss til Brussel.
Kanskje vi får noen overraskende valg også i Frankrike som gjør at europeisk samarbeid blir noe ganske så annet enn hva det er i dag. Kanskje Europa blir noe helt nytt og annerledes? Det er det vi må håpe og tro på: at vi kan samarbeide på nye måter. Kanskje vi må slutte å tenke bare for eller mot – og begynne å diskutere hva slags samarbeid vi faktisk ønsker. Men først må det sikkert skje noen ubehagelige forandringer.
Det kan jo også være mulig at politikerne vet hva utfallet blir. Kanskje alt det kaotiske og rotete som skjer i regjeringen, er kalkulert. Selv tror jeg ikke dagens EU består og jeg tror Ukraina taper krigen. Kanskje den norske forsiktigheten handler om diplomati. For dersom USA kommer nærmere Norge og Arktis, blir Norge stående som et slags bufferland mot Russland. Da må vi holde tungen rett i munnen…
