Hva gikk galt med Norge?

Daglig leser jeg om at folk faller ut av arbeidslivet. Over 700.000 nordmenn står utenfor og det fryktes at utviklingen ikke snur. Alarmklokkene ringer og staten bestikker fastleger til å la være å sykemelde.

Det er systemet — ikke menneskene

Hjelper det å sende syke mennesker på jobb? Staten vil ikke tro på statistikken og velger å komme med pisken. Dette er ikke det Norge jeg vokste opp i. Dette kommer utenfra, etter mitt syn.

Geir Grindland forklarer godt i sitt innlegg i Nettavisen. Jeg er helt enig i at det ikke er noe galt med menneskene i dette landet. Det er systemet som svikter. Vi må slutte å gå rundt og tro at vi bare skal tilpasse oss et A4-liv. For ingen mennesker er A4. Det er systemet og strukturene som er A4. Og det A4-arket har de siste ti årene krympet og krympet. Vi snakker om A5 eller A6. Og hvorfor?

Jeg tror svaret er enkelt. Politisk korrekthet var skikkelig «in» i 2017. Vi ble livredde for fake news. Faktisk.no ble opprettet for å korrigere folk. Nå var verden ganske svart-hvit. Det var et korrekt svar på alt. Og hadde du et annet og kanskje litt mer nyansert svar, da var det lett å stigmatisere deg som konspiratorisk. Turte vi da å mene noe annet? Kanskje var det bedre å tie?

Etter hvert kunne vi heller ikke ha ulike meninger. Kansellering var det neste på agendaen. Nå skulle de som hadde «feil meninger» kanselleres. De skulle ikke bli hørt og ikke sett. Og mediene gikk gledelig med på dette. Nå var det farlig å fortelle naboen hva du «egentlig» mente, i frykt for at du skulle få en merkelapp.

Så kom pandemien

Det skulle bare bli verre. For nå kom pandemien. Hadde du feil informasjon og feil mening, så skulle du utestenges helt fra samfunnet. Og alle ble vi utestengt. Vi ble tatt fra oss muligheten til å snakke sammen, være sammen og jeg mistet faktisk flere til psykiatrien.

Ensomhet og frykt rammet mennesker. Kultur og samhold smuldret opp og familier ble splittet. De som ikke ville ta vaksinen risikerte å miste jobb, familie og venner. Ja, slik var det.

Noen ble skikkelig syke og long covid førte til enda større fravær. Noen fikk bivirkninger av vaksinen. Noen døde av corona. Den dag i dag spekuleres det om bivirkninger av både covid og vaksiner, men det må man selvfølgelig snakke om med største forsiktighet. Vi må holde kjeft for å passe inn i systemet som er fostret fram.

Krig og elendighet

Da pandemien ble et faktum husker jeg hva min umiddelbare tanke var. «Nå blir det krig.». Og krig ble det. Og hva tror du skjer når vi har blitt tiet i hjel? Kriger får holde på akkurat slik de vil.

Nå går alarmene. EU banker på døren. Økonomien brister. Det er dyrtid. Folk har gjeld. Bedrifter går under. Folk mister jobber. Vi blir marionetter som bare må følge instruksjoner om rett og galt. I stedet for å gi plass til forskjellige meninger, så krangler vi om hvem som får lov til å ha rett.

Vi får stadig noe nytt og skremmende å tenke på, som sakte og sikkert tvinger mennesket til å føye seg. Vil AI ta over samfunnet? Kommer vi til å miste Oljefondet? Vil Norge ikke lenger være et selvstendig land? Vil min stemmerett bli mindre verdt? Kan det bli krig i Norge? Vil bedriften min overleve? Får vi betalt ned gjelden vår? Vil det jeg studerer ha betydning i fremtiden? Hva vil skje med oss når verden forandrer seg så drastisk?

Selvsagt blir vi syke av denne usikkerheten. Det blir for mye bekymring å bære på. For mye vi må løse. I motgang. Vi mister tillit til samfunnet vi lever i. Vi begynner å tvile på om Norge er så trygt som vi trodde. Vi mister troen på oss selv. Vi mister oss selv.

Medmennesker under Fotball-VM

Er det så rart at VM ble et pusterom for oss nordmenn? Ulikt alt annet vi har opplevd de siste ti årene, fikk vi endelig noe å feire sammen. Samholdet vi savnet. Kulturen vi savnet å tilhøre. Kjærligheten til hverandre. Medmenneskene.

Vi kjenner oss ikke igjen. Olav Duun skrev om dette i Medmenneske i 1929. Når kriger herjer og systemet svikter, så er vi ikke lenger medmennesker. Vi tar livet av hverandre. Vi sitter igjen med frykt, usikkerhet og et system vi ikke kan passe inn i, hvor våre meninger og liv ikke lenger har verdi. Og folk spør hva som har skjedd med demokratiet. Hvorfor det blir polarisering. Mer rasisme. Hvorfor radikale miljøer vokser. Hatet vokser.

Dere vet så inderlig godt. Men hva vi mener, det har vel ingenting å si. Makten har de rette svarene. Vi dreper det vonde med øks.