Er lengselen svaret på våre drømmer?

Jeg startet denne bloggen i 2019 som en lengsel. Og jeg visste ikke helt hva jeg lengtet etter, og hva jeg egentlig ville med livet. Jeg var ikke helt tilfreds, men skjønte ikke hva som manglet.

Det er litt rart å lese de første blogginnleggene, for jeg kjenner på det samme fortsatt.

Selvfølgelig kan lengselen jeg hadde da, ha hatt mange forskjellige årsaker. På den tiden hadde jeg mistet begge foreldrene mine og nylig blitt småbarnsmor. Drømmejobben jeg hadde som redaktør i et livsstilsmagasin ble også revet fra meg, da de skulle legge ned hele avdelingen på grunn av tøffe økonomiske tider. Alt skjedde årene etter jeg mistet mamma, i en veldig sårbar periode. Pappa døde like etter jeg startet denne bloggen.

I sommere har jeg tenkt mye. Kanskje fordi jeg har bikket 40 år og tenker at dersom jeg skal gjøre noe med denne uroen, så må jeg gjøre det nå. Finne ut av det! For jeg sitter og mistenker hva jeg savner. Det er nemlig en ting som føles utrolig tilfredsstillende for meg. Det er å skrive. Et av de aller første blogginnleggene her handler om at musikk bare er hobby. Jeg har ikke en drøm om å leve av musikken. Jeg er mest opptatt av å lage musikken og skrive tekstene. Før jeg begynte å komponere musikk (da jeg var seks år), var det dikt jeg skrev. Jeg lærte å skrive som femåring.

Her er et skjermbilde fra sol.no. Det er fra 2011 like før deltagelse i Melodi Grand Prix. Da hadde jeg blogg og skrev hele tiden. Jeg la ned bloggen da mamma fikk tilbakefall på kreften, fordi jeg ikke orket å deale med alt. Det var mye arbeid med moderering og noen stygge kommentarer her og der. Men jeg var mest søkt på nett i Norge den gangen. Var det kanskje på grunn av alt jeg skrev? Dessverre har jeg ingenting av innholdet fra den gamle bloggen lenger.

What´s your dream?

Jeg skal innrømme at jeg har fulgt Simon Squibb på Facebook som har fått meg til å tenke enda mer på hva som mangler. Du vet han som går rundt og spør alle «what’s your dream». Så har min yngste datter blitt såpass stor at jeg endelig har litt mer plass til å tenke på hva drømmen min er. Bleietiden er over og forhåpentligvis er hun snart ferdig med smokken også. Da er det kanskje tid for å tenke på hva min drøm kan være.

Siden «den nye» bloggen min startet nettopp som en lengsel, så tenkte jeg å teste ut om det kanskje er denne skrivingen som fyller tomheten. For meg har det å skrive en helende virkning. Jeg kan skrive låter, essay, dikt, blogginnlegg, artikler og egentlig hva som helst. Det tilfredsstiller meg. Faktisk akkurat som trening. Trening er også helende.

Da mamma var kreftsyk i ti år før hun døde, var det de to tingene jeg gjorde. Jeg skrev og jeg trente. Hele tiden. For å holde motet, styrken og meg selv oppe. Jeg har et skatoll fylt med bare skrivebøker hvor jeg skrev dagbøker, dikt og sanger. Men da hun døde sluttet jeg å skrive så mye.

Så nå starter jeg igjen. Jeg trener omtrent hver dag, og nå har jeg bestemt meg for å prøve å skrive hver dag også. Jeg skrev en bok og en låt høsten i fjor, og prosessen gjorde meg veldig lykkelig. Men kanskje jeg må gjøre dette daglig. Det er nemlig poenget til Squibb. Du må gjøre drømmen hver dag. Du må bli «obsessed» med den.

Jeg plager mannen min med Simon-spørsmålet ofte. Mannen min har ikke en drøm. Det tror jeg egentlig ikke på. Han har bare ikke latt seg selv drømme. Kanskje finner vi ut av noe sammen. Eller kanskje ikke. Vi får se…